Talen etter det forferdelige

Den 22. juli 2011 holdt kronprins Haakon tale på Rådhusplassen. Han holdt en tale til de over 150 000 menneskene som hadde møtt opp. Den 22. juli opplevde Norge noe forferdelig. En manns handlinger førte til at over 70 mennesker døde, de fleste var ungdommer. Kronprins Haakon hold minnetale for de døde og til de etterlatte. Siden konteksten til talen var slik den var, er denne talen preget at sorg og alvorlighet. Selv om han minnes de døde har talen også et preg at optimisme for fremtiden og motivasjon.

Kronprins Haakon viser omsorg for de etterlatte og roser de som reddet liv under terrorangrepene. Han sier bare det han trenger uten for mye «smal talk». Kronprinsen refererer til seg selv én gang i løpet av talen, men utenom det snakker han ikke om seg selv. Han bruker ikke egne erfaringer eller kontraster, sammenlikninger eller statistikker. Det at han unngår å bruke slike virkemidler gjør at talen blir mer direkte og det virker som om han mener det han sier. Det blir ikke en tale hvor han prøver å overbevise mottakerne.

Talen har en struktur hvor man kan tydelig se en innledning, hoveddel og en avslutning. Talen begynner med setningen: «I kveld er gatene fylt av kjærlighet». Innledningen er kort, men det gjør setningen enda tydeligere. Neste avsnitt består av tre setninger og alle de tre setningene begynner på samme måte. Dette gir talen rytme og den er enkel og forstå. I talen brukes det ingen spesielt vanskelige ord og derfor er den enkel å forstå. De fleste setningene er korte og dette gir talen en viss rytme når den fremføres. Hoveddelen av talen har ingen tydelig struktur, men i det nest siste avsnitte er det igjen tre setninger hvor de begynner på den samme måten. Avslutningen består av en setning og det er den samme setningen som Kronprins Haakon åpnet talen med. Det at han bruker gjentakelser som dette gjør at vi legger ekstra merke til denne setningen. Avsenderen gjør det tydelig for mottakerne at innholdet i denne setningen er spesielt viktig.

«Man må velge en stil som er passende i forhold til blant annet sen personen man er, den saken man snakker om, og de omstendighetene man befinner seg i» (Bakken 2009:24) Dette har Kronprins Haakon gjort helt riktig i talen sin. Språket til Haakon er enkelt og presist. Det er ikke vanskelig å forstå hva han sier fordi han snakker klart og tydelig. Talen har en enkel stil fordi den inneholder ord som vi bruker i dagligtalen, og den inneholder ikke utsmykninger og overdrivelser, slik som en tale av høystil inneholder.    

Kronprinsen bruker ikke mange troper i talen sin. Setningen «I kveld er gatene fylt av kjærlighet», som blir gjentatt flere ganger, kan sees på som en metafor. Han mener ikke bokstavelig at gatene er fylt med kjærlighet, men han snakker om at menneskene som er i gatene viser omsorg og kjærlighet. På begynnelsen og slutten av talen bruker Kronprinsen figurer. Det er et avsnitt på begynnelsen og et avsnitt på slutten hvor alle de tre setningene begynner på samme måte. Dette er lydlige virkemidler som kommer fram når teksten leses høyt. Talen inneholder ingen ironi eller retoriske spørsmål (tankefigurer). Hvis man bruker noen av disse virkemidlene kan man lett virke «nebbete» eller fremstå som litt frekk. Det er ikke slik Haakon vil fremstå i en slik situasjon. Ett av avsnittene inneholder en blanding av anafor og epifor. Det er ikke den første eller den siste delen av setningen som blir gjentatt, men den midterste. Han sier: «Men vi kan velge hva dette skal gjøre med oss som samfunn og som enkeltmennesker. Vi kan velge at ingen skal måtte stå alene. Vi kan velge å stå sammen.» Dette retoriske virkemiddelet gjør at setningene blir lagt ekstra godt merke til av mottakerne.

Noe Kronprins Haakon bruker mye av er eufemisme. Han bruker språket til å «pakke inn» noe av det han skal si. Eufemisme bruker vi ofte når vi skal snakke om temaer som død, krig og sykdom. Dette fordi vi kan bli oppfattet som uhøflig, støtende eller skremmende hvis vi uttrykker oss direkte. Kronprinsen snakker om alle de som ble drept men han bruker aldri ordene død eller drap. Dette gjør han mest sannsynlig helt bevisst fordi disse ordene har en negativ virkning og kan virke skremmende for mottakerne. Han vil ikke gjøre mottakerne mer opprørt enn de allerede er.

Som tidligere sagt, er den interne og den eksterne høveligheten vel fungerende. Innholdet, komposisjonen og stilen passer godt sammen. Hvordan avsenderen snakker og fremstår passer godt til omstendighetene og han snakker på en passende måte om saken til mottakerne. Avsenderen er Kronprins Haakon, og bare tittelen gir ham en viss troverdighet. De fleste i Norge vet hvem han er, og at han er en man kan stole på. Dette gjør han troverdig og de fleste tror på det han har å si. Under denne talen vil Haakon fremstå med en viss autoritet, men han vil likevel vise at han står «sammen med» mottakerne. Han vil vise medfølelse og være en person som hjelper mottakerne videre. Kronprinsen har en posisjon før han begynner å tale. Dette gjør at mottakerne har forventinger til ham, og det er forventet at han skal fremstå på en viss måte.

Patos brukes mye i talen. Haakon prøver å vekke følelser hos mottakerne. De fleste av mottakerne er preget av sorg, men han prøver å motivere mottakerne. Han vil vise dem at de kan endre fremtiden og vise at denne hendelsen kan gjøre dem sterkere. De må stå sammen og reise seg etter denne forferdelige hendelsen. Han prøver å vekke disse følelsene ved ordvalg og måten han snakker på. Haakon har på seg dress og det er tydelig at han har pyntet seg. Han bruker ikke mye kroppsspråk når han taler, men holder seg ganske formell. Dette kan være fordi stemningen er preget av sorg, og han prøver ikke å få mottakerne oppglødd slik som andre talere gjør. Setningene hans er elegante og godt gjennomtenkt. Han sier kun det han trenger og det er ikke mange unødvendige setninger.

Talen til Kronprins Haakon inneholder ikke mange argumenter fordi konteksten var slik den var. Han skulle ikke prøve å overbevise mottakerne om noe, men kommer heller med oppfordringer. Det han sier er logisk og gir mening. Det virker overbevisende. Det han sier gir mottakerne en ny giv, og selv om konteksten er preget av sorg gir Haakons presentasjon en følelse av håp og motivasjon. Han kritiserer aldri noen i løpet av talen, men roser og holde seg positiv.

Hendelsen den 22. juli 2011 rystet det norske folk og landet ble preget av sorg. Det er forventet at personer med posisjoner som Kronprins Haakon skal tale, og kronprinsen holdt en tale preget at optimisme. Han snakker om samholdet vårt og hvordan vi skal kunne reise oss sterkere enn vi var før denne hendelsen. Han bruker ord som «oss» og «vi» gjentakende gjennom hele talen for å gi mottakerne en følelse av at de står sammen. Talen er nøye gjennomtenkt og alle ordene er valgt med omhu.

 

Kilder:

http://www.kongehuset.no/tale.html?tid=92966

http://ndla.no/nb/node/67746

http://ndla.no/nb/node/67744

http://ndla.no/nb/contentbrowser/node/2066

http://ndla.no/nb/node/67717

http://www.kongehuset.no/aim/kongehuset2/files/8/f/6/10878730ba14ec6f481f14dfe898b50929ae677220/8f610878730ba14ec6f481f14dfe898b50929ae677220.jpg

 

 

Thank You for Smoking

«Thank You for Smoking» er en satirisk film fra 2006. At filmen er satirisk betyr at den kritiserer eller kommenterer mennesker, samfunn, politikk, fenomener og tanker i samtiden på en humoristisk og poengtert måte. Filmen bruker ironi, grove overdrivelser og karikaturer for å latterliggjøre og synliggjøre svakheter ved systemer, eller gjøre narr av menneskenes laster og skrøpeligheter.

I denne filmen er det både helter og skurker. Hovedpersonen Nick Naylor jobber innen sigarett industrien og han skal overtale folk til å røyke. Han argumenterer vekk de farlige bivirkningene, og skal overbevise andre, slik at de kjøper sigaretter. Naylor kan derfor ansees for å være skurken i denne filmen, siden vi i dag vet at røyking kan forårsake diverse farlige sykdommer som for eksempel lungekreft. Men i løpet av filmen blir vi bedre kjent med Nick Naylor og det blir tydeligere at for han handler det ikke om å selge sigaretter, men han er veldig flink og glad i å argumentere.

I begynnelsen av filmen ble Nick Naylor og sigarett industrien fremstilt som skurkene, mens de som jobbet mot sigaretter ble fremstilt som helter. Dette kommer tydelig frem i begynnelsen av filmen, hvor de begge er samlet på et talkshow. En tenåringsgutt med kreft er også tilstede og de forteller at han røykte før. På denne måten syntes alle i publikum synd på gutten og da ble Nick Naylor fremstilt som skurken. Men, Nick får forsvare seg og lover en kampanje som skal hindre tenåringer fra å røyke. Jo mer vi blir kjent med Nick Naylor, jo mer menneskelig virker han. Han har en sønn som han er veldig glad i, og vi begynner etter hvert å skjønne hvorfor han har den jobben har. Nick Naylor tjener godt i jobben sin, og han er en mann som kan overtale noen til å gjøre nesten hva som helst.

I filmen er det flere etiske problemer. Den mest åpenbare er jobben til Naylor. Han og kompaniet han jobber for selger sigaretter, og dette er noe som er farlig for kjøperne. De lever av å forgifte og gjøre brukerne sine avhengig. Nick Naylor får også beskjed om å gi penger til en tidligere arbeider som har fått lungekreft. Han skal bestikke den gamle mannen med penger slik at han ikke forteller andre at han har fått lungekreft av sigaretter. Et siste etisk problem angår reporteren som vil lage en sak om Nick Naylor og sigarett industrien. Hun bruker Nick for fremme seg selv. Hun omgås Naylor på et personlig nivå og nesten lurer han til å si de tingene hun vil at han skal si. Det er veldig uetisk å bruke andre på denne måten for å fremme seg selv.

Alle de tre appellformene er brukt i filmen. Helt i begynnelsen av filmen forteller de litt om forskeren som skal «forske» på om sigaretter og kreft har noen sammenheng. De sier at forskeren kan motbevise tyngdekraften og dette gjør eksperten mindre troverdig. Vi vet at tyngdekraften finnes. At de sier at forskeren kan motbevise tyngdekraften svekker hans etos. Forskeren er en såkalt «ekspert», og dette øker hans etos, men som sagt, svekker dette utsagnet hans troverdighet. I løpet av filmen bruker de patos flere ganger. Argumentasjonen er skjult og de spiller på mottakernes følelser. I begynnelsen av filmen bruker motstanderne av sigarettene en kreftsyk gutt i tv-programmet. En dødssyk tenåring spiller mye på mottakernes følelser. De aller fleste mottakerne (her publikum og TV-seere) synes synd på gutten og synes det er helt forferdelig at sigarettene har gjort ham syk. På denne måten får de som er mot sigarettene empati og støtte. Nick Naylor som da skal sitte ved siden av gutten og argumentere for sigaretter, blir fremstilt som en skurk. Patos handler om å spille på mottakernes følelser og avsenderen bruker ofte direkte henvendelser. Nick Naylor snakker ofte direkte til forbrukerne.

Logos blir ikke brukt like mye som patos i filmen. Logos er åpen eller direkte argumentasjon, og når Nick Naylor argumenterer bruker han ikke logos veldig ofte. Han bruker sjeldent ordet «fordi», og han bruker patos mye mer når han argumenterer. De som er imot sigaretter og Naylor bruker logos mer. De sier at forbrukerne ikke burde kjøpe sigaretter fordi … Dette er direkte argumentasjon fordi argumentene er mer åpne, og det er tydelig at det de sier er et argument. Når det gjelder Nick Naylor, må man ofte tenke over hva han egentlig sier. Argumentene hans er ofte mer skjult.   

I filmen sier Nick Naylor: «Om du argumenterer rett, kan du aldri ha feil». Denne replikken beskriver godt hvordan Nick Naylor tenker og forholder seg til jobben sin. Det har ikke så mye å si hva du argumenterer for, så lenge du argumenterer på riktig måte. Hva du sier og hvordan du legger frem argumentene dine har mye å si for hvordan mottakerne tolker argumentene dine. Er det mest riktig å argumentere åpent, eller burde du spille på mottakernes følelser? Naylor spiller mest på folks følelser fordi det er dette han er best til og det gir en større effekt i denne saken. De fleste av oss vet at det er farlig å røyke og tenkte i begynnelsen av filmen at Nick Naylor argumenterte for helt feil sak. Derfor tenkte jeg, og sikkert mange andre at Nick Naylor var den som hadde feil i denne saken. Men som denne replikken sier, ble det mer tydelig hvorfor Nick argumenterte slik han gjorde. Nick Naylor vet selv at det han argumenterte for kan være feil og farlig, men han argumenterer på en måte som gjør at han ikke tar feil. Jeg er enig med Nick Naylor i dette utsagnet. Hvis du vet hva du skal argumentere for eller imot og du er overbevisende nok, kan du ikke ta feil. Hvis du skal argumentere i en sak hvor det er to alternativer og alle vet at du argumenterer for det alternativet som er feil, kan du klare å overbevise de andre ved å argumentere riktig.

Å argumentere handler om å overbevise noen om at det du sier er rett eller sant. Det spiller ingen stor rolle hva du argumenterer for, og dette viser Nick Naylor tydelig i filmen «Thank You for Smoking». De aller fleste vet at å røyke kan være farlig og ville sett på Naylor, som prøver å selge så mye sigaretter som mulig, som skurken. Det er både helter og skurker i denne filmen, og oppfatningen av hvem som er hvem endrer seg etter hvert. Hvordan du legger frem dine argumenter har mye å si, og kan avgjøre om du blir sett på som helt eller skurk. Om du skal legge frem dine argumenter ved bruk av logos, patos, eller begge er noe du må vurdere etter hvordan konteksten er. Hvilken måte vil styrke din troverdighet (etos)? Hvis du legger frem dine argumenter rett, og argumenterer på riktig måte, kan du aldri ta feil uansett hva du argumenterer for. Det er slik som det står på omslaget til filmen: Nick Naylor gjemmer ikke sannheten, han filtrerer den.

Kilder:

- http://ia.media-imdb.com/images/M/MV5BMTI2MDk5MjE4NV5BMl5BanBnXkFtZTYwMjkwNTU3._V1_SX640_SY720_.jpg